Renovering og fremtidssikring av kirkebakken i en av Danmarks eldste kjøpsteder

Hun utdyper:

–  Til gangstiene har vi valgt tegl med en svært diskret, mørk farge som underordner seg rammen. Den har en noe matt overflate som vil bli patinert på en finere måte enn for eksempel stein av betong. Rundt gangstiene har vi valgt å gjenbruke natursteinene fra den gamle kirkebakken.

Med belegningssteinene våre har vi fått lov til å sette vårt preg på renoveringen av den historiske kirkebakken. Belegningssteinen Auxo getrommelt pryder i dag kirkebakken i Tønder. 

Auxo er en rødbrun stein med sand på overflaten og et rikt spill i brune og rødbrune nyanser. Steinen er tromlet etter brenning, noe som gir den et naturlig patinert uttrykk fra starten av, med myke kanter. Det er et uttrykk som, ifølge Birgitte Henningsen, står godt til både naturstein og kirke.

–  Teglen står nydelig til de gamle natursteinene i granitt, og speiler på en nedtonet måte de varme, dype tonene som finnes i både granitten og kirkemuren. Kirkebakkens gamle belegningsstein var intenst flammerød og fjernet fokus fra bildet av kirkebakken og kirken som en samlet enhet. 

Renoveringsprosjektet ble satt i gang fordi menighetsrådet hadde et ønske om å skifte ut de røde teglene, men også fordi kirkebakken ikke levde opp til tidens krav og standarder. 

– Kirkebakken trengte en fornyelse. Den var bulkete og sporete etter kjøring, og gangstiene var ikke tilpasset vår tid, med begrenset tilgjengelighet for for eksempel rullestolbrukere. Dessuten var det problemer med fuktskader på kirkens fundament og mur. Inntrengende vann fra kirkebakken ga kjellerlukt i kirkerommet. Vannet trengte inn fordi terrenget på utsiden av kirkemuren har løftet seg over 50 centimeter i løpet av kirkens levetid, forklarer landskapsarkitekten.

Kirkebakken ble etablert oppå den opprinnelige kirkegården, som ble nedlagt i 1823. Det gjorde anleggsoppgaven ekstra krevende, siden det måtte tas hensyn til de underliggende lagene. I tillegg ligger Tønder by i nærheten av noen store elver og vannløp, og grunnvannsspeilet ligger høyt.

I første omgang skulle kirkens yttermur sikres mot inntrengende vann. Deretter skulle den ustabile grunnen under kirkebakken stabiliseres. Grunnen har både høytliggende grunnvannsspeil og mye organisk materiale, i tillegg til at all graving dypere enn 20 cm skulle gjøres av folk fra Nasjonalmuseet. Alt dette innebar at belegningens jevnhet måtte sikres med trykkfordelende nett under grusen, samt en dreneringsløsning med mange høytliggende renner. Med tanke på kirkebakkens mange forskjellige utfordringer, er tegl den absolutt foretrukne belegningen, forteller Birgitte Henningsen.

Hun avslutter:

– De små elementene, i form av teglflisene, er enkle å ta opp, justere og så legge på plass igjen dersom belegningen med tiden blir ujevn. Et alternativ med f.eks. heller eller større flater er en mye større oppgave å legge om. Dermed er teglflisene å foretrekke over annen belegning.